De gamle lensekarene ved Bingen i Sørum ligger majestetisk ute i Glomma og kan fortelle om liv og arbeid på elva gjennom mange hundre år.
Av Berit Leikhammer
Bingen Lenseminneforening
Bingen Lenseminneforening i Sørum arbeider for å bevare lensekarene ute i Glomma, spre informasjon om fløterkulturen og inspirere til natur- og kulturopplevelser ved og på elva. Vi er i gang med store oppgaver - restaurering av to lensekar ved Fløterbrakka, ny brygge samme sted m.m
Vil du være med og støtte vårt arbeid?
”Den spanske armadaen”
Drar du i båt oppover Glomma fra Fetsund med kurs mot Sørum, møter du ”armadaen”.
Det ser ut som om den kommer imot deg, mektig og rolig seilende. Men de 51 lensekarene står pålet fast ute i elva. Disse steinkistene ble bygget for å holde igjen tømmeret som kom i enorme mengder hvert år i mai-juni. Ved første øyekast kan det se ut som lensekarene er like, men de hadde ulik funksjon og var følgelig konstruert forskjellig.
”Den spanske armada” – her ser vi de nederste lensekarene ved Bingen med sikt mot Fet kirke. De ser små ut på avstand, men som ruvende skip kommer de imot en når man er ute i båt på elva. (Foto Jørgen Kirsebom)
De første lensekarene var firkantkar. Dette karet har fått ”balkong” oppstrøms, slik at tømmeret skulle legge seg på og stabilisere karet. Men presset ble alt for stort, og firkantkarene tippet rundt. De ble derfor mest brukt som lensefester for å lede tømmeret nedover elva, ikke for å holde det tilbake. Foto: Dag Nordsveen/Annie Selle.
Firkantkaret
Felles for alle typer lensekar er at de er steinfylte, laftede trekister som er festet til elvebunnen.
De første lensekarene var firkantede og ble laftet av tømmerstokker. Inni karet var det varierende antall rom, og hvert rom ble fylt opp med sprengt stein for å gi konstruksjonen tyngde. De karene som skulle tåle det største presset fra vann og tømmer, måtte ha solid feste så de ikke veltet eller ble skjøvet langs bunnen.
Firkantkarene ble forsynt med ”balkong” som tømmerstokkene kunne legge seg på og dermed kanskje stabilisere karet. Men dette holdt ikke. Tømmermengden økte fra år til år, og mange av firkantkarene veltet når stokkene presset på. Det måtte en annen konstruksjon til.
Rierkaret
De enorme rierkarene er den nyeste typen av lensekarene.
Disse karene kalles også plogkar fordi det har en ”plog” på oversiden mot strømmen. Sett fra land kan de virke ganske beskjedne, men passerer du rierkarene i båt, blir du slått av hvor ruvende de er. Hvert kar består av 60 – 65 grove påler med diameter 30 cm som er slått tett i tett om lag 2 meter ned i elvebunnen. Tverrstokker er festet slik at de innvendige rommene kunne fylles med store steiner, som i firkantkaret. Ved lavvann på vårparten kan du se denne pålekonstruksjonen, ellers ligger det meste av karet under vann. Det som er synlig over vann, er som ”toppen av isfjellet”.
Grunnflaten på et rierkar er ca 10×10 meter, og sammen med ”plogen” i front får et plogkar en total grunnflate på godt over 100 m2. ”Plogen” består av to kraftige stokker med forsterkning av jernbaneskinner, to lagt sammen. Når tømmerstokkene presset på, ”pløyde” plogkaret tømmerlanningen. Slik kunne tømmeret ”ri” på lensekaret, og det ble det presset enda fastere ned i elvebunnen og stod stødig uten å velte.
Det var direktør Johs. Johannesen ved lensene i Fetsund som oppfant ”rierkaret” i 1912 – 13.
(I denne artikkelen skrives lensekarr med en ”r” og tømmerladning som ”- lanning” og følger dagliguttalen i fløtermiljøet)
Rierkarene har en grunnflate på godt over 100 m2 og er pålet fast i elvebunnen. Selve karet er fylt med store steiner for å holde stand mot ”tømmertrøkken” – i 1921 passerte 2,7 millioner m3 gjennom Bingen lenser. Disse karene holdt stokkene på plass. ”Rier’n” eller ”plogen” er ryggen til høyre. Når vannstanden var høy, kunne tømmerlanningen dekke karet helt til topps.
Tømmerfløterne ved Bingen reparerer et rierkar. De blir selv små oppi karet! Hele steinbeholdningen er tatt ut, og karet laftes opp på nytt. I vannkanten ses fundamentet som nye stokker blir lagt oppå. Det ble brukt kreosotbehandlete telefonstolper på noen av lensekarene, slik vi ser her.
Foto: Sørum Fotosamling.
Å bygge et lensekar
Å bygge og reparere et lensekar var ingen liten jobb.
Noen lensekar hadde fått hard medfart i sommersesongen, særlig rierkarene, for det var de som holdt igjen tømmerstokkene så ikke alt skulle flyte ukontrollert ned til Fetsund og ut i Øyeren. Derfor ble også rierkarene kalt ”attholdskar”. Ødelagte laftestokker måtte skiftes ut, men først måtte steiner inne i karkistene tas ut for så å legges tilbake når karet var reparert. Det var en tidkrevende og slitsom jobb for lensearbeid2erne. Det var bikkjekaldt i snødrev og nordasno.
En av de gamle tømmerfløterne, Hans Hammeren (1910 – 2001) fra Sørumsand, forteller:
”Å ja, je har frøsi mye på denna ælva. Vi dreiv med detta arbe’ heile vinter’n, for da lå isen på ælva og en kunne komma utpå med redskap og greier. Påla blei slått ned i bånn’ med en kraftig pålemaskin. Det var jo lettere når en kunne støtte påla mot iskanten. I åpent vann hadde vi denna pålebukken på en pram.
Det var en dampmaskin med et høyt tårn. I toppen på tårnet hang det et jernlodd som kunne veie mellom 100 og 200 kg. Detta loddet blei heist opp i været, og så slapp vi det ned på påla’n gang på gang heilt til den satt fast i ælvebånn».
Det meste av steinen ble sprengt og tatt ut i Steinhølet ved nåværende Nedre Romerike Vannverk i Hammeren, men også noe ved Saxegårdsbergene i Bingsfossen.
To av ”gamlekara” Hans Hammeren t.v. og Birger Strand holder et våkent øye med tømmerlanningen. Her må ingenting overlates til tilfeldighetene!
Foto: Åsmund Huser
Ole-Kristian Hammeren (1948 – ) forteller:
”Før de fikk moderne pressluftbor, måtte en bruke feisel og minebor. Dette gikk på handkraft og var svært tungt og tidkrevende. Feiselen var en slags hammer som man slo på boret med. Det var nesten som å slå en enorm spiker inn i fjellet, men det måtte være minst tre personer; to som slo med feisel, og én som dreide boret for hvert feiselslag. Et slikt minebor er ei lang jernstang av forskjellig lengde, fra 0,5 m til ca 4 – 5 meter, brukt når hullet ble stadig djupere. Slike minebor måtte spisses eller hvesses hele tida, derfor var det ofte smie i nærheten av steinbruddet.
Når hullet var stort nok, ble det lagt krutt inn i hullet – dette ble kalt ”en gubbe”, en ladning. Så ble det lagt ei lunte – en lang tråd – inn i hullet. Dette var en tjærebelagt krutt-tråd som brant når den ble tent på. De tente på lunta et stykke fra boringshullet. Det gjaldt å komme seg unna, og det tok to – tre minutter å brenne ei lunte på to meter. Dermed kunne de beregne tida de måtte ha for å komme seg unna smellet. Steinblokka som ble skutt laus fra fjellet, kunne være så svær at tømmerfløterne måtte sprenge også den i stykker før den kunne fraktes ut på isen med hest og slede.»
Hester i rekke utover isen
Den sprengte steinen ble fraktet ut på isen til lensekaret med hest og slede.
De lensebrukene som hadde hest, måtte stille den til disposisjon under steinkjøringa. Det passet jo også bra, for på vinterstid var hesten minst i bruk, hvis det ikke foregikk tømmerhogst i skogen.
Enkelte steiner som ble sprengt ut, var store som et godt hestelass og kunne veie flere hundre kilo. Hestene gikk etter hverandre i rekke på isen som i ei salgs sløyfe, fram og tilbake. Det var ingen kjørekar med, for alt som var av mannskap måtte være i Steinhølet (steinbruddet) eller ute å isen ved karet.
Hans Hammeren forteller:
”Det var solide gamper! Og så var dom så stødige. Det var bare å lesse opp med stein og smatte på hesta og så sende dom av gårde i sle’aspåret (sledesporet). Dom visste så godt å hen dom skulle gå. Ute ved karet vart stein’ dratt opp på kanten med ei ”steinmerr” (en trelem) og så tippa opp i karet. Det måtte mye stein til, for det var en tre-fire meter som måtte fylles opp under vann før du kom til oveflata og i det heile tatt så en stein. En gang stod det en gammal gubbe borti Steinhølet og så på at det vart sprengt og kjørt ut stein på ælveisen. Han syns nok det vart mye, for så sa’n: ”Men har di tenkt å fylle igjen heile ælva, di kara?”
Hans Hammeren
Å bevege seg ut på tømmervasene i Bingsfossen var svært farlig! Det var glatt på de runde stokkene som sammenfiltra, og fosseduren var så sterk at man ikke kunne høre hverandre. Midt i klæssa ser vi Peder Westbye til høyre og Hans Hammeren til venstre. (Foto: Eier: Helge Njaa).
Bingen lenser før i tida
Fra gammelt av var det trelasthandlere i Christiania som kjøpte det meste av tømmeret fra Glommavassdraget.
De store flakene med tømmer ble både rodd og slept med båt over Øyeren. I Enebakk lå det 41 sager og i Skedsmo 38. Langs Sagelva på Strømmen lå sagene tett i tett. På vinterstid ble det transportert plank med hest og slede over Lørenskog til utskipningsstedene i Christiania. Sammenbuntet tømmer som ble fraktet over Øyeren til Mørkfoss, ble løsfløtt videre til de 50 sagene som lå langs nedre del av Glomma, Sarpsfossen inkludert.
På 1600-tallet var en nederlandsk delegasjon på reise i Norge for å kartlegge hvor det kunne finnes langt, rett tømmer egnet for master til skip. Både Østlandets dype skoger og skogene lenger nord i Østerdalen ble besøkt. Denne eksporten av mastevirke ser vi fortsatt rester av i flere vassdrag.
Mastevegene ble lagt utenom de større fossestrykene for at de lange mastestokkene ikke skulle brekke eller skades på annen måte. Og det var ikke bare Nederland som importerte tømmer fra Norge. Etter bybrannen i London i 1666, ble byen bygd opp igjen ved hjelp av norsk gran. (Øyvind Vestheim: Fløting gjennom århundrene, 1998)
Hvor mye tømmer passerte Bingen lenser?
Fra slutten av 1700-tallet til ca 1830 ble det fløtt i gjennomsnitt 200 000 m³ årlig.
På slutten av 1830-åra kom en kraftig økning opp mot 1870-åra, fra 500.000 m³ til toppåret 1874 med 1.200.000 m³. Ei økonomisk krise kom i 1879, da det ble fløtt 300.000 m³ Ellers varierte tømmerkvantumet mellom 500.000 m³ og 1.000.000 m³ i åra 1875- 1896 , til det igjen passerte 1.000.000 i 1897. Fram mot 1909 ser vi en økning til nær 2.000.000 m³. Det største kvantum ble fløtt i 1921, hvor 2,7 millioner m³ passerte gjennom Bingen lenser. Dette tilsvarte nesten halvparten av det totale fløtningskvantum i Norge det året. I de store tømmeråra kunne tømmeret ligge fra Stengerekka på Vestby og 3 km oppover elva, nesten opp til Bingsfossen. Elva er 1 km på det bredeste, og tømmeret kunne ligge i metertykke lag der det ble stuvet opp. Tømmermengden i elva sank betydelig på slutten av 60-åra.
Stengerekka eller Tikarsrekka mellom Vestby og Hammeren består av 10 lensekar med dobbeltlenser imellom. Her ble tømmeret holdt tilbake og sendt i daglige porsjoner på ned til lensearbeiderne ved sorteringa i Fetsund. Foto: Dag Nordsveen
Forfallet har kommet langt. Snart er det bare steinhauger igjen av de stolte lensekarene i Stengerekka. Elva venter ikke på vedtak om kulturvern, den gjør ryddejobben i sitt eget tempo – og det går stadig raskere.
Foto: Jørgen Kirsebom
I 1985 var det slutt
Den siste sesongen det ble fløtt tømmer ved Bingen lenser, var i 1985. Bil og jernbane tok over.
Ny tid med andre krav til effektivitet – og god tilgang på olje – førte til at tømmer fra de store skogene ikke lenger skulle slippes ut i vassdragene, men transporteres på tørt land.
Elvestrømmen var gratis og hadde stått for en langt billigere transport. Det går selvsagt raskere med lastebiler langs veiene. Tømmer som sank til bunns underveis, utgjorde et svinn på ca 10%, men mye av dette søkketømmeret ble dratt opp, tørket og brukt til bygningsmaterialer og cellulose. Dagens tømmertransport med oljeforbruk og luftforurensning samt veislitasje utgjør sannsynligvis et større svinn i det store miljøregnestykket. Generasjoners tradisjoner og kunnskap knyttet til tømmerfløtinga er nå nesten glemt og borte. ”Armadaen” – de store lensekarene – forvandles nå fortere og fortere fra monumentale byggverk til små steinhauger ute i elva. De ligger der og kan være farlige for båttrafikk og dristige fiskere som klatrer på slike falleferdige konstruksjoner.
(Dette er livsfarlig! Steinene ligger ustøtt, og en eneste stor stein knuser lett en liten passbåt.)
Bingen lenser – gammel historie, ny funksjon
Områdene på begge sider av Glomma har alltid vært attraktive som tur- og turistmål.
Her kan man oppleve elva til alle årstider, i bitende vintersno mellom lensekarene ute på isen eller vårdager i mars hvor du kan gå på fine sandstrender før smeltevannet fra fjellet kommer.
Ta en avstikker fra Kulturstien oppom Korpeberget ved Rømua, og du kan se Bingen lenser i sin helhet, med sikt fra Bingsfossen og helt til Fet kirke.
På Tangentoppen ved Rømua kan du sette deg ned på en solid benk og nyte utsikten både oppover og nedover elva.